behandling av mikroalbuminuri hos pasienter med type 2 diabetes mellitus

forekomsten av type 2 diabetes mellitus øker over hele verden, og er nå en av de viktigste årsakene til terminal nyresykdom I Vestlige land. Type 2 diabetes mellitus er også en viktig risikofaktor for kardiovaskulære hendelser. Derfor er tidlig identifisering av pasienter med størst risiko, og påfølgende initiering av nyre-og kardiovaskulær beskyttelsesbehandling, av største betydning. Mikroalbuminuri refererer til en subklinisk økning i urinalbuminutskillelse. Per definisjon tilsvarer det en albuminutskillelseshastighet på 20 til 200 mikrog/min (30 til 300 mg/dag) eller et albumin til kreatininforhold (mg/mmol) på 2,5 til 25 hos menn og 3,5 til 35 hos kvinner. Mikroalbuminuri er et viktig klinisk funn fordi det ikke bare er forbundet med økt risiko for progresjon til åpen proteinuri (makroalbuminuri) og nyresvikt, men også kardiovaskulære hendelser. Hos pasienter som utvikler seg til åpen nefropati, går mikroalbuminuri vanligvis foran makroalbuminuri med et intervall på 5 til 10 år. Hos pasienter med type 1 diabetes mellitus øker blodtrykket og nyrefunksjonen avtar etter utbruddet av makroalbuminuri. Hos pasienter med type 2 diabetes mellitus kan imidlertid hypertensjon og nedsatt nyrefunksjon forekomme når albuminutskillelsen fortsatt er innenfor mikroalbuminurområdet. Store kliniske studier har vist at å oppnå stramt glykemisk (dvs. glykosylert hemoglobin < 7,0%) og blodtrykk (dvs . < 130/85mm Hg) kontroll forsinker utviklingen av nyresykdom. Det er akkumulerende bevis for at bruk av antihypertensiva som er rettet mot renin-angiotensinsystemet (RAS), kan bremse utviklingen av nyresykdom og gi kardioproteksjon hos pasienter med type 2 diabetes mellitus og mikroalbuminuri. Antihypertensiva som retter SEG mot RAS synes også å ha fordeler utover reduksjon av systemisk blodtrykk. Oppsummert er den årlige screeningen av pasienter med type 2 diabetes mellitus for mikroalbuminuri, og initiering av tiltak for å forsinke progresjonen av nyre-og kardiovaskulær sykdom, nå ansett som en del av rutinemessig klinisk praksis. Spesielt bør funn av mikroalbuminuri provosere en intensivert modifikasjon av de vanlige risikofaktorene for nyre – og kardiovaskulær sykdom, det vil si hyperglykemi, hypertensjon, dyslipidemi og røyking. Antihypertensiv behandling hos pasienter med mikroalbuminuri og diabetes mellitus type 2 bør initieres med angiotensinkonverterende enzym (ACE) – hemmere eller angiotensin-II type 1-reseptorantagonister.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.