Adapted from Old Greek Stories Told Anew by Josephine Preston Peabody,

There once lived in Babylonia two lovers named Pyramus and Thisbe, som ble skilt av en merkelig ulykke. For de bodde i sammenhengende hus, og selv om foreldrene deres hadde forbudt dem å gifte seg, hadde disse to funnet en måte å snakke sammen gjennom en sprekk i veggen.

Her, Igjen Og igjen, Pyramus på hans side av veggen og Thisbe på hennes, ville de møtes for å fortelle hverandre alt som hadde skjedd i løpet av dagen, og å klage over sine grusomme foreldre. Etter hvert, de bestemte seg for at de kunne tåle det ikke lenger, og de ville forlate sine hjem og være gift, uansett hva. De planla å møtes en kveld ved et mulberry-tre nær Graven Til Kong Ninus, utenfor byportene. Når trygt møtt, de ble besluttet å stikke sammen.

så langt gikk alt bra. På den fastsatte tiden, Dettevære, tungt sløret for å skjule seg, klarte å rømme hjemmefra ubemerket, og etter en hemmelig reise gjennom Babylons gater kom hun til en hage med mulberry trær nær Ninus grav. Stedet var øde, og en gang der tok hun av sløret fra ansiktet for å se om Pyramus ventet hvor som helst blant skyggene. Hun hørte lyden av fotspor og snudde seg for å se-ikke Pyramus, men en skapning uvelkommen til noen rendezvous—ingen andre enn en løvinne som heklet for å drikke fra en dam i nærheten.

Uten et gråt, Flyktet Thisbe, droppet sløret da hun løp. Hun fant et gjemmested blant steinene i noen avstand, og der ventet hun, uten å vite hva annet å gjøre.

løvinnen, etter å ha slukket sin tørst etter et voldsomt måltid, vendte seg fra våren og kom over sløret, snuset nysgjerrig på det, rev og kastet det med sine blodige kjever—- som hun ville ha gjort Med Thisbe selv— – så droppet leken og gikk bort til skogen igjen.

Det var bare litt etter dette At Pyramus skyndte seg til møteplassen, andpusten av entusiasme for å finne Thisbe og fortelle henne hva som hadde forsinket Ham. Han fant ingen Thisbe der. Et øyeblikk ble han forvirret. Så så han etter et tegn på henne, et fotavtrykk ved bassenget. Det var spor av et villdyr i gresset, og i nærheten av en kvinnes slør, revet og farget med blod; han plukket det opp og visste At Det var Thisbe.

så hun hadde kommet på den fastsatte time, tro mot sitt ord; hun hadde ventet der på ham alene og forsvarsløs, og hun hadde blitt spist av et dyr fra jungelen! Da disse tankene stormet inn i den unge mannens sinn, kunne han ikke holde ut mer.

«Var det for å møte Meg, Thisbe, at du kom til en slik død?»han gråt. «Og jeg fulgte alt for sent. Men jeg skal betale. Selv nå kommer jeg sent, men jeg lover at det ikke var min feil!»

da han sa dette, trakk den fattige ungdommen sitt sverd og falt på det, der ved foten av det mulberry treet som han hadde kalt som rendezvous point, og hans blod løp over røttene.

I løpet av disse svært øyeblikkene, Thisbe, hørte ingen lyd og litt beroliget, hadde forlatt fra sitt skjulested og kom til kanten av skogen. Hun så at løvinnen hadde forlatt kilden, og ivrig etter å vise sin elsker at hun hadde våget alt for å holde tro, kom hun sakte, litt etter litt tilbake til morbærtreet.

Hun fant Pyramus der, i henhold til hans løfte. Hans eget sverd var i hans hjerte, den tomme sliren ved siden av ham, og i hånden holdt han fortsatt hennes slør. Thisbe så disse tingene som om hun var i en drøm, og plutselig våknet sannheten henne. Hun så den tragiske ulykken av alle, og da Den døende Pyramus åpnet øynene og festet dem på henne, brøt hennes hjerte. Med samme sverd stakk hun seg selv, og de elskende døde sammen.

der fant foreldrene dem, etter et utmattende søk, og de ble begravet sammen i samme grav. Men bærene på mulberry-treet ble røde den dagen, og de har vært røde siden.