Uavhengighet fra hvem?

eksistensen og tilstrekkeligheten av rettslig uavhengighet blir saker av praktisk interesse bare når en domstol avgjør en tvist som involverer interessene til en aktør eller institusjon med potensiell eller faktisk makt over domstolen. Generelt sett, jo kraftigere skuespilleren hvis interesser står på spill, desto større er behovet for å beskytte domstolens uavhengighet fra den skuespilleren. Hvis begge sider av tvisten er kraftige, kan imidlertid denne symmetrien av makt gi en del eller all nødvendig beskyttelse.

de tre scenariene som en domstol kan støte på er:

1. tvister mellom private aktører,
2. tvister mellom offentlige aktører, og
3. tvister mellom private aktører og offentlige aktører.

i det første scenariet må retten forsøke å forbli uavhengig av partene, som kan forsøke å undergrave sin uavhengighet ved en rekke midler, for eksempel bestikkelser eller trusler. I den situasjonen er regjeringen en venn av rettslig uavhengighet: det kan forventes å forsvare domstolens uavhengighet fra partiets innsats.

i det andre scenariet er utsiktene for rettslig uavhengighet igjen relativt gunstige. Retten er bedt om ikke å møte ned en kraftig aktør på vegne av en svak, men heller å velge side mellom to mektige aktører på en upartisk måte. Uansett hvilken side retten velger, vil resultatet bli en to-mot – en dynamikk som burde gi retten en grad av beskyttelse mot gjengjeldelse. Regjeringen utgjør ikke en meningsfylt trussel mot rettslig uavhengighet i slike tilfeller, fordi den er i krig med seg selv.i det tredje scenariet utgjør regjeringen en sterk trussel mot rettslig uavhengighet, men trusselen kan enten motvirkes eller forsterkes av publikum. For eksempel, hvis en hersker søker å utvide sin egen funksjonstid på ulovlig måte, står retten overfor en trussel mot sin uavhengighet fra regjeringen, men dens evne til å motstå den trusselen er sterkt forbedret i den grad at den kan stole på offentlig støtte hvis den styrer mot regjeringen. Så lenge retten er i posisjon til å sidespore med enten regjeringen eller offentligheten, har uavhengigheten beskyttelse. Enten bør være i stand til å gi retten den støtten den trenger for å motstå angrep fra den andre. I andre situasjoner kan retten imidlertid bli bedt om å innta en holdning som er antagonistisk mot både regjeringen og offentligheten, som i tilfelle ulovlig statlig diskriminering av en upopulær minoritet. Her utsiktene for rettslig uavhengighet er på sitt nadir: rettsvesenet er oppfordret til å demonstrere uavhengighet fra både regjeringen og offentligheten, men det mangler hjelp fra en mektig alliert for å motstå presset det står overfor.

Det finnes ulike måter å beskytte rettslig uavhengighet i møte med slike trusler. Vanlige strategier inkluderer å begrense regjeringens skjønn over rettslig lønn, plassere tunge restriksjoner på fjerning av dommere fra kontoret, fastsette minimum jurisdiksjon som domstolene skal eie, og lindre dommere av personlig ansvar for handlinger utført i løpet av sine plikter. Mindre åpenbart kan den interne organisasjonen av et rettsvesen også ha en dyp effekt på følsomheten for ekstern påvirkning. Organisasjonen Av Det Japanske rettsvesenet, for eksempel, gjør lavere domstolsdommere svært lydige mot et administrativt byråkrati kontrollert av høyesterettsjustitiarius I Høyesterett I Japan. En desentralisert organisasjonsstruktur som gir større autonomi til individuelle dommere, derimot, kan gjøre det vanskeligere for regjeringen å fange eller co-opt rettsvesenet som helhet.i det lange løp er det imidlertid vanskelig ,om ikke umulig, å skape et helt uavhengig rettsvesen som er fullstendig isolert fra alle former for politisk og folkelig innflytelse. Den relativt lange erfaringen FRA Usas Høyesterett, for eksempel, antyder at selv en svært uavhengig domstol sannsynligvis over tid både vil bli omformet av politiske krefter og for å imøtekomme ønskene til et varig politisk flertall. Det er optimistisk å tro at en håndfull dommere, som mangler kraften til enten vesken eller sverdet, konsekvent kan trosse kraftigere skuespillere og institusjoner uten å lide noen konsekvenser, uansett hvilken formell beskyttelse de kan nyte. Det er grenser for hva som kan oppnås bare ved å justere de institusjonelle egenskapene til domstolene eller ved å vedta høytidelige erklæringer om ukrenkelighet av rettslig uavhengighet. Til syvende og sist vil utsiktene for å oppnå selv moderate nivåer av rettslig uavhengighet sannsynligvis avhenge av politiske og historiske forhold som er eksogene for domstolene og kan godt ligge utenfor rekkevidde, for eksempel eksistensen av et stabilt, konkurransedyktig flerpartidemokrati.