Magellanic Cloud, en Av To satellittgalakser I Melkeveiens Galakse, det store stjernesystemet Hvor Jorden er en mindre komponent. Disse følgesvennene ble oppkalt etter den portugisiske navigatøren Ferdinand Magellan, hvis mannskap oppdaget dem under den første reisen rundt om i verden (1519-22). De Magellanske Skyer ble anerkjent tidlig i Det 20. århundre som ledsagerobjekter Til Melkeveien. Da Den Amerikanske astronomen Edwin Hubble etablerte den ekstragalaktiske naturen til det som nå kalles galakser, ble Det klart at De Magellanske Skyene måtte være separate systemer.
R. Gilmozzi, Space Telescope Science Institute/European Space Agency; Shawn Ewald, Jpl; Og NASA
BILDE AURA/STSCI/NASA/JPL (NASA bilde # STSCI-PF95-13)
De Magellanske Skyene er irregulære galakser som deler en gassformet konvolutt og ligger omtrent 22° fra hverandre på himmelen nær den sørlige himmelpolen. En Av Dem, Den Store Magellanske Sky (LMC), er en lysende lapp om 5° i diameter, og Den Andre, Den Lille Magellanske Sky (SMC), måler mindre enn 2° over. De Magellanske Skyer er synlige for det blotte øye På Den Sørlige Halvkule, men de kan ikke observeres fra de fleste nordlige breddegrader. LMC er omtrent 160 000 lysår fra Jorden, OG SMC ligger 190 000 lysår unna. LMC og SMC er henholdsvis 14 000 og 7 000 lysår i diameter-mindre Enn Melkeveiens Galakse, som er omtrent 140 000 lysår i diameter.
A. Nota-ESA/NASA
De Magellanske Skyer ble dannet på omtrent Samme tid Som Melkeveien, omtrent 13 milliarder år siden. De er for tiden fanget i baner rundt Melkeveiens Galakse og har opplevd flere tidevannsmøter med hverandre og Med Galaksen. De inneholder mange unge stjerner og stjernehoper, samt noen mye eldre stjerner. En av disse stjernehopene inneholder R136a1, den mest massive stjernen vi kjenner, med en masse på 265 ganger Solens masse.
FOTO AURA / STSCI/NASA / JPL (NASA foto # STScI-PRC98-08B)
De Magellanske Skyer tjener som utmerkede laboratorier for studier av meget aktiv stjernedannelse og evolusjon. For Eksempel Er Tarantelltåken (også kalt 30 Doradus) en enorm ionisert hydrogenregion som inneholder mange unge, varme stjerner. Den totale massen på 30 Doradus er omtrent en million solmasser, og diameteren er 550 lysår, noe som gjør den til den største regionen av ionisert gass i hele Den Lokale gruppen av galakser. Med Hubble Space Telescope er det mulig for astronomer å studere typer stjerner, stjernehoper og nebulae som tidligere kun kunne observeres i detalj i Melkeveiens Galakse.