Bilde: «Ball-og-stick modell av efedrin molekylet, en sympathomimetic stoffet . Dette bildet viser (1S, 2r) – isomeren. Basert på krystallstrukturen av efedrinacetat, som bestemt Ved røntgendiffraksjon. Svart: Karbon C, Hvit: Hydrogen H, Rød: Oksygen O, Blå: Nitrogen N » Av Autor/Fotograf, MD. Lisens: CC0 1.0

Definisjon Av Sympatomimetika

Sympatomimetika Er legemidler som etterligner virkningen av stimulatorene i det sympatiske autonome nervesystemet, spesielt adrenoreceptorene: α, β eller dopaminreseptorer. De er også kjent som adrenerge agonister.

Klassifisering Av Sympatomimetika

Sympatomimetika kan deles basert på typen reseptorer, for hvilke de har en høyere affinitet, dvs.deres virkningsspektrum.

for eksempel er epinefrin både en α og β agonist, mens fenylefrin overveiende er en α1 agonist. Dopamin er selvsagt en sterk dopaminreseptoragonist, men det kan også aktivere α og β reseptorer ved visse doser. Således kan et sympatomimetisk legemiddel være en selektiv agonist; imidlertid er ingen sympatomimetisk 100% selektiv eller spesifikk.

Sympatomimetika kan også klassifiseres basert på deres virkningsmekanisme i direkte-, indirekte-og blandevirkende legemidler.

Direktevirkende legemidler er de som direkte virker på og aktiverer reseptorene for å produsere de ønskede farmakologiske effektene, f. eks. dobutamin, som virker selektivt på β 1-reseptorene.Indirekte virkende stoffer er de som virker indirekte for å øke konsentrasjonen av den endogene nevrotransmitteren ved å forårsake frigjøring (f.eks. amfetaminderivater) eller hemme gjenopptaket (f. eks. trisykliske antidepressiva).

Blandevirkende legemidler benytter begge mekanismer, f.eks. efedrin, som i tillegg til å virke på reseptorene α og β forårsaker frigjøring av noradrenalin.

husk Alltid at epinefrin, norepinefrin og dopamin er endogene katekolaminer. Vær oppmerksom på at adrenalin er et annet navn for epinefrin, og på samme måte er noradrenalin det andre navnet på norepinefrin.

Forskjell mellom epinefrin og norepinefrin

Epinefrin er et hormon frigjort fra binyremargen, mens norepinefrin er en nevrotransmitter frigjort ved postganglioniske nevroner. Det er også en forskjell i strukturen av epinefrin og norepinefrin; norepinefrin mangler metylsubstitusjonen i amin-gruppen.

Image: Structure of adrenaline (epinephrine) by NEUROtiker. License: Public Domain

Image: Structure of noradrenaline (norepinephrine). Note the missing methyl substitution at the amine group by NEUROtiker. License: Public Domain

Epinephrine has a profound effect on the heart rate and cardiac output as compared to norepinephrine. Norepinefrin påvirker heller ikke de metabolske effektene drastisk, for eksempel økt blodsukker og melkesyre nivåer, som sett med epinefrin.

Farmakokinetikk Av Sympatomimetika

Katekolaminer (epinefrin, norepinefrin og dopamin—endogene adrenoceptoragonister og andre relaterte stoffer):

• Kort virkningstid, på grunn av 1 eller begge av følgende:
  • metaboliseres Raskt av katekol-o-metyltransferase (COMT) og monoaminoksidase (MAO)
  • lett tatt opp i nerveender (unntak: isoproterenol)
• inaktivt peroralt (midodrin er en peroralt aktiv α 1 agonist)
• lav penetrasjon av sentralnervesystemet (cns), men kan trenge gjennom cns ved høyere doser (‘adrenalinrush’).

Virkningsmekanisme For Sympatomimetika

som tidligere nevnt virker sympatomimetika ved å stimulere α, β og/eller dopaminreseptorer, og / eller forårsake frigjøring eller hemme gjenopptaket av nevrotransmittere.

Kort gjennomgang av nevrotransmisjonen av adrenerge nevroner

Norepinefrin syntetiseres fra tyrosin og lagres i vesikler på slutten av nevronen. Kalsiumtilstrømningen fra et handlingspotensial fører til at vesiklene smelter sammen med synapsmembranen og frigjør noradrenalin i det synaptiske rommet. Det binder seg deretter til adrenoreceptoren på effektorcellene og produserer effekter av ulike mekanismer. Det overskytende noradrenalin som ikke er bundet til den postsynaptiske reseptoren, binder seg til alfa2 (α2) presynaptiske reseptorer for å redusere sin egen frigivelse. Deretter diffunderer den enten ut, metaboliseres AV COMT, eller tas opp igjen av presynaptisk nevron.

Bilde: Sympatomimetikk. Oversikt over aktivitet. Av Lecturio

direktevirkende sympatomimetika

α: alfa1 (α 1) agonister virker ved g-proteinaktivering av enzymet fosfolipase C, som til slutt resulterer i frigjøring av kalsium, og dermed øker den intracellulære kalsiumkonsentrasjonen. α 2 agonister virker ved å hemme adenylylcyklase, enzymet som katalyserer omdannelsen av adenosintrifosfat (ATP) til syklisk adenosinmonofosfat (cAMP). Dette fører til reduserte intracellulære cAMP-nivåer.

Alfa-reseptorer er videre delt inn i a1A, a1B, a1C og a1D, så vel som a2A, a2B og a2C. Denne differensieringen er viktig ettersom søket etter mer selektive nyere stoffer fortsetter, og selektivitet på sub-type nivå bidrar til å begrense effekten av et stoff.

β-reseptorstimulering: β agonister-selektiv til en undertype (β1, β2 og β3) eller ikke-selektiv – stimulerende adenylylcyklase, noe som forårsaker økte intracellulære cAMP-nivåer.

Dopamine-receptor stimulation: Dopaminreseptoragonister kan virke På d1-eller D2-reseptorer. D1-reseptorer aktiverer adenylylcyklase og øker intracellulær cAMP hovedsakelig i nevroner og vaskulær glatt muskel. D2-reseptorer reduserer intracellulær cAMP og finnes i hjernen og som pre-synaptiske reseptorer.

Indirect acting sympathomimetics

Indirect-acting drugs are those that act indirectly to increase the concentration of the endogenous neurotransmitter by causing its release (e.g., amfetamin derivater og efedrin) eller hemme dens reopptak (f. eks kokain og trisykliske antidepressiva).

blandevirkende sympatomimetika

Blandevirkende legemidler har begge mekanismer, f.eks. efedrin, som i tillegg til å virke på reseptorene som har og har, også fører til frisetting av noradrenalin.

Efedrin brukes til å behandle nesestopp.

Effekter på Ulike Organsystemer og Klinisk Bruk av Sympatomimetika

Sympatomimetika (α og β agonister) har varierende effekter på ulike organsystemer. The effects of sympathomimetics on various organ systems are summarized in the following table:

Kardiovaskulære effekter av sympatomimetika

α og β agonister har signifikante effekter på vaskulære systemer. Disse effektene er avgjørende for å forstå og lære den kardiovaskulære farmakologien til α og β agonister/sympatomimetika.

det er interessant å nevne virkningsmekanismen av klonidin. Andre α agonister øker blodtrykket, men klonidin brukes til behandling av hypertensjon (det senker blodtrykket). Klonidin virker på α adrenoceptorer i hjernens medulla. Det er en sentralt fungerende α 2 agonist. Det reduserer blodtrykket ved å redusere perifer vaskulær motstand, og dermed senke blodtrykket, og reduserer frigivelsen av katekolaminnivåer i blodet. Det reduserer også hjertefrekvensen og hjerteutgangen, men redusert blodutgang resulterer til slutt i refleks takykardi.

Kardiovaskulære effekter av sympatomimetika er oppsummert i følgende tabell:

Other clinical uses of sympathomimetics

Epinephrine is a mixed-acting agonist. It is the drug of choice for anaphylaxis and cardiac arrest. Dette skyldes at det motvirker effekten av mange mediatorer av anafylaksi. Det motvirker hypotensjon ved β 1 reseptorstimulering og forårsaker bronkialmuskelavslapping, og lindrer dermed bronkospasmer gjennom β 2 reseptorstimulering.

Toksisitet Av Sympatomimetika

Toksisiteter av sympatomimetiske legemidler er i utgangspunktet en forlengelse av deres fysiologiske effekter av α eller β reseptorstimulering—overdreven vasokonstriksjon, hjertearytmier, hjerteinfarkt, hjerneslag, lungeødem, lungeblødning, etc.

åpenbart vil legemidler som har mer selektiv subtype affinitet ha toksisiteter mer relatert til stimulering av den subtypen. For eksempel vil hryvnias 1 agonister forårsake takykardi og arytmier, og toksisitet av hryvnias 1 agonister vil manifestere seg som hypertensjon.

Bivirkninger av Sympatomimetika

Vanlige bivirkninger av α agonister

• Hodepine
• Refleks bradykardi
• Spenning
• Rastløshet

Vanlige bivirkninger av β agonister

• hjertearytmi
• hodepine
• skjelvinger
• cns-effekter av katekolaminer er begrenset på grunn av deres lave cns-penetrasjon; imidlertid kan høyere doser forårsake noen cns-effekt. CNS-toksisitet av fenylisopropylaminderivater avhenger av doseringen. Det kan være mild til alvorlig, alt fra nervøsitet og søvnløshet til angst og aggressivitet og til og med paranoid oppførsel og kramper.
• som nevnt i introduksjonen er selektiviteten bare relativ, og ved høye doser kan andre reseptortyper aktiveres.
• en viktig interaksjon observeres mellom tyramin og MAOa-hemmere. Begge disse legemidlene bør kontraindikeres Som MAOa-hemmere da de øker biotilgjengeligheten, noe som resulterer i en alvorlig økning i blodtrykket (hypertensiv krise).